mandag, november 26, 2007

Makrell i tomat.

Å, hersens folk da!

Jeg spiste to knekkebrød med makrell i tomat og majones til frokost, og det var så innmari godt! Helt unormalt godt. Jeg klarer rett og slett ikke å slutte å tenke på det. Hva i all verden?

Før det igjen hadde jeg en svært urolig natt. Det føltes som om jeg sov veldig lett, noe jeg nesten aldri gjør. Folk har sagt at det blåste veldig i natt, så det kan hende det var grunnen. Noe annet jeg gjorde, som jeg nesten aldri gjør, var å sove med håret utslått. En eller annen gang i løpet av natten våknet jeg med hår i hele ansiktet, og sikkel i håret attpåtil. Det er kanskje en god grunn til at jeg alltid sover med hestehale.


fredag, november 16, 2007

Buss- og bolletraumer.

Jeg skulle egentlig ta en meme, men slettet den til fordel for en umåtelig spennende beretning fra morgenen min.

I dag mistet jeg bussen for første gang, og det satte meg aldeles ut av spill. Jeg mister ALDRI bussen. Jeg tror det var duffelcoaten min som felte meg. Jeg bestemte meg nemlig, rett før jeg skulle gå hjemmefra, for å ta duffelen istedet for den faste boblejakka. Og dermed ble busskortet liggende igjen hjemme da jeg gikk, for jeg skjønner tydeligvis ikke at innholdet i lommene ikke automatisk overflyttes når man bytter yttertøy. Jeg hadde allerede dårlig tid da jeg rett utenfor blokka innså min fryktelige forglemmelse, og måtte haste opp trappene igjen (senere forsto jeg at jeg bare kunne ha kjøpt billett på bussen istedet for å løpe tilbake etter busskortet; da hadde jeg kommet tidsnok). Bussen gikk selvfølgelig rett for nesen på meg da jeg kom til holdeplassen. Jeg bannet høylydt mot et fremmed menneske; huff, sånt gjør man da ikke, Karine. Men fra dette punktet har hele morgenen føltes surrealistisk, som om kroppen fortsatt ikke helt har skjønt hva som skjedde. Jeg har allerede rukket å fortære en hel pose med rosinfrie boller* fra Narvesen for å prøve å komme til hektene igjen.

* Egentlig bare en pose med deig.


tirsdag, november 13, 2007

En liten kaffefrustrasjon på morgenkvisten.

Det er så fryktelig, forbannet sørgelig når jeg kommer på jobb litt før klokken åtte om morgenen og finner ut at kaffen noen har vært så snille å sette over, egentlig bare er varmt vann med et hint av kaffesmak. For meg er den lille morgenkaffen selve starten på dagen - jeg elsker den, trenger den, klarer meg ikke uten. Den skal være knallmørk, det skal være ti toppede skjeer til en full kolbe med vann, for helsike. Du kan gjerne slenge oppi en ellevte også, for min del. I utgangspunktet burde det være en glede at noen andre har tatt seg bryet med å sette igang kaffetrakteren, men når jeg så heller den såkalte kaffen over i den lille koppen min og ser at væsken er lys brun og klin gjennomsiktig - skuffelsen er enorm! Det kan da virkelig ikke være noen som liker kaffen sånn? Argh!!!


fredag, november 09, 2007

Vet du hva?

Jeg ombestemte meg.

Jeg har nylig opprettet blogg på blog.com, og følte meg ganske fornøyd med det. Aktiviserte meg også på nettdagbok.no igjen. Men så kom jeg innom denne gamle bloggen bare for å se på det siste jeg skrev (som nesten er et år gammelt!), og nå innser jeg jo at jeg liker Blogger mye bedre. Her slipper jeg blant annet reklame på toppen av siden.

Så dette ble litt rotete, men jeg har i dette øyeblikk bestemt meg for å fortsette å skrive her, og slette blog.com-bloggen min med de to stakkars innleggene jeg rakk å skrive der. Hurra! Dette føles helt riktig. Bare rart jeg ikke kom på det før.

(Å ja, nå har de begynt med tags her også. Eller etiketter, som det tydeligvis kalles på norsk. Men jeg tror ikke jeg skal begynne med det... For da blir jeg manisk og må tagge alt jeg noensinne har skrevet i denne bloggen. Skulle ikke forundre meg om det ender med at jeg gjør det, men la meg i det minste et øyeblikk late som om jeg har et snev av selvbeherskelse.)

Klem til gamle bloggen min! Du er kjempe-kjempefin! Unnskyld at jeg glemte deg. Du er alltid snill mot meg. (Dette synges til melodien av "Tut tut sier onkels bil")