mandag, desember 17, 2007

Ut og stjæle memer

Fant denne hos Mildrid, og syntes den var for morsom til å la passere...

Her er reglene:

1. Pek din nettleser i retning Wikipedia Norges hovedside og trykk på Tilfeldig side. Artikkelen du treffer er ditt bandnavn.
2. Trykk Tilfeldig side igjen — artikkelen som kommer opp er bandets første album.
3. Trykk Tilfeldig side ytterligere femten ganger — dette er sporene på albumet.

Bandnavn: Peter Norton
Første album: Brødrene Marx

Spor:
1. Maria Sandvik
2. Johannes Vågsnes
3. Fleip
4. Matematisk bevis
5. MF Kinsarvik
6. Angrepet i Svinesund
7. Grønningen fyr
8. Andreas Hauge (forfatter)
9. Michael McIndoe
10. Giovanni d'Aragona
11. Sámal F. Samuelsen
12. Azaghâl
13. Orm
14. Hans Leganger Reusch
15. Døgnrytmeforstyrrelse

Heh, dette ble da voldsomt personorientert. Liker best sangtittel nummer 3, 4 og 15. Det høres ut som ordentlig sanger, sikkert litt finurlige og fine. Kanskje instrumentale. Litt sånn Boards of Canada.

Ellers er kun én julegave kjøpt, kun én kakesort bakt, men på den lyse siden har jeg postet 15 julekort, og det til og med før Postens "du-bør-ha-sendt-avgårde-juleposten-innen-16.-desember"-frist. Har et snev av panikk i magen, og håper å få kjøpt en del gaver i ettermiddag. Arrangerer i tillegg kontorets julelunsj på onsdag, noe som også medfører en del angst og nerver. Får pløye igjennom og se hvordan det går!


onsdag, desember 05, 2007

Det slår sjelden feil.

I går fikk vi vite at vi her på jobben skulle fotograferes til en brosjyre. Blant annet var det ønskelig med et bilde av meg i resepsjonen, så folk kan se ansiktet som møter dem når de kommer hit. Greit, jeg skjønner det.

Jeg kan ikke fordra å bli tatt bilde av. Jeg blir svært ofte lei meg når jeg ser et bilde av meg selv, fordi jeg mener at "det er da ikke sånn jeg ser ut". Likevel føler jeg at det er viktigere å være en grei og real lagspiller, og ikke en særing som nekter å la seg fotografere. (Jeg har svært lav toleranse for folk som "ikke vil vææære med".) Veloppdragenhet kommer rett og slett først.

Jeg gjorde meg flid i dag morges - passet på å ha nyvasket hår, gredd og stylet etter alle kunstens regler; var også ekstra nøye med sminken, og passet på å velge et antrekk jeg synes sitter pent og behagelig. Men likevel.

Fotografen dukker opp, og når turen kommer til meg, ønsker hun å ta bilde av meg sittende halvveis vendt mot kamera, med telefonrøret mot øret, som om jeg er midt i en arbeidssituasjon. Videre setter hun seg på huk, og tar dermed bilde av meg NEDENFRA. Jeg smiler ubekvemt, men gjennomfører. Når hun i full fart viser meg ett av bildene, bare så jeg skal få en idé om hvordan de ser ut, oppdager jeg (selvfølgelig) at...
1 - håret mitt ser forjævlig ut.
2 - ansiktet ser praktisk talt usminket ut (og det er ikke positivt ment).
3 - klærne sitter som en potetsekk.
4 - jeg ser ufattelig feit ut.

Det skal ikke stikkes under en stol at stillingen jeg ble fotografert i ikke er den mest flatterende. Jeg forsikrer meg selv gang på gang om at det var et svært tilgjort øyeblikk, og tilgjorte øyeblikk resulterer sjelden i bra bilder. Dessuten maksimeres alle småfeil ved en selv til det ugjenkjennelige; der andre bare ser et vanlig bilde av meg, ser jeg selv et groteskt monster. Disse tingene prøver jeg å trøste meg selv med, men dagen har definitivt fått en demper over seg.


mandag, desember 03, 2007

Folk irriterer meg.

Jeg kan ikke noe for det, det er bare sånn. Jeg har til tider trodd jeg er misantrop, fordi jeg iblant bare ikke utstår Folk Flest(TM). Men jeg velger å tro at min irritasjon er godt begrunnet og aldeles rimelig. (Ehehe.)

Bussen er selve irritasjonens høyborg. Jeg utstår for eksempel ikke når en person opptar to seter fordi hun føler hun trenger et helt sete til den lille veska si, som hun med letthet kunne ha tatt på fanget. Irritasjonsbarometeret bare stiger jo fullere bussen blir, og hun stadig ikke har vett på å fjerne veska (akkurat som i en Donaldfilm stiger det rødglødende baromeret i rasende fart opp til HOT, til HOTTER, og til slutt sprenges hele barometeret med en hvesende lyd). Vedkommende ikler seg gjerne en stiv, distansert mine for å slippe å forholde seg til det faktum at folk må stå i midtgangen fordi hun selv ikke gidder å gjøre plass. Ting som dette får det iblant til å koke i blodet på meg - andre ganger glir jeg bare inn i apatien. Men det som kanskje er det verste, er at jeg aldri tør å si noe. Aldri. Og det er så dumt! Så jeg irriterer meg selv også, kan du si.

"Folk irriterer meg" kan fort komme til å bli en føljetong. Jeg har en del punkter som jeg føler er mindre saklige, men dessverre hindrer ikke dette meg i å ergre meg grønn. Følg med!